Keiko jobber i en døgnåpen kiosk, og identifiserer seg mer som medarbeider enn som menneske. Hun kjenner hver centimeter av arbeidsplassen sin, hva som skal settes hvor til hvilken tid slik at det selger godt, og viktigst av alt, hvordan man hilser kunden.

Etter en barndom og ungdomstid med sosiale normer hun ikke forstår, gir jobben henne klare instrukser, samt medarbeidere hun kan ape etter, som gjør at hun passer bedre inn.

Familien og vennene hennes er imidlertid bekymret for henne siden hun er 36 og verken har mann, barn eller fast jobb.
Keiko kjenner på presset, og tar drastiske skritt for å fortsette å bli sett på som ‘normal’.

Man kan kanskje kritisere ideen om at man blir så oppslukt av jobben sin at man ikke har tid eller interesse for noe annet.
Samtidig er det tydelig at Keiko ligger et eller annet sted på autist-spekteret, og at jobben gir henne en stabilitet som er livsnødvendig.
Boken handler om det å være lykkelig på egne premisser, og at vi kanskje ikke har kommet så langt i sosial utvikling som vi liker å tro.

Translate »